Friday, November 16, 2007

eeeeeeeeel teeeeeeeee kåååååå

Ja, da var årets LTK over. (for de som ikke har fulgt med i timen: Ledertreningskurs. Denne gangen i regi av KrFU!) Vi har vært en fantastisk gjeng (her spares det ikke på adjektivene) med tre spesielle ledere; Catti som er generalsekretær i KrFU, Ingrid som er organisatorisk nestleder i KrFU (jepp, jeg har fulgt med i timen) og Kjetil som jeg ikke helt kan huske hvilken store ting han har gjort for å få være med som leder (men flink er han uansett..).


Vår andre samling sammen hadde vi på en hytte langt, laaaangt avgårde inni Eiksmarka som location. (for de som ikke vet hvor Eiksmarka er; Ta banen mot Østerås, hopp av på Eiksmarka stasjon, ta bussen i retning Ila landsfengsel, hopp av ved et skilt der det står mot Brunkollen og begynn å gå.) En lang avhandling om helgen får dere ikke. Tror bildene taler for seg selv! Enjoy

Anne Louise og Amalie på bussen til Eiksmarka

Her har vi de tre lederne; et godt bilde på hvordan dette forholdet faktisk var!

Evje på bussen




Eneste bilde Kjetil faktisk ser normal ut


Gutta





Her har vi tatt bena fatt inn mot skogen og i retning Brunkollen (Retning er relativt)

Første pause

Amalie i kjempe humør!!

Ina Elise er også like blid

Om vi møtte på en psykopat fra Ila? tja...

Yea!!

Yea !!! 2






Ltk besto først og fremst av undervisning i ledelse
Ingrid snakker om konflikter

Kjempe konsentrerte

Men tid til brettspill ble det å:
"Tango" ble en slager

Kommunikasjon på høyt nivå


"Ticket to ride" står høyt på listen over brettspill intellektuelle mennesker liker






Ellers ble det mye peiskos:







To herlige jenter=)

Telys kommer man ikke utenom når man er på hytta


Samme med de gode, gamle ull sokkene

Noen vet å nyte øyeblikket!






God-jente

Chick fight!!


Hvem som vant er litt usikkert...

Vi klatret opp til hele to topper lørdags ettermiddag...

.. "bare" for å nyte en fantastisk utsikt over Oslo


Jeg og Ina Elise


Tre kjekke gutter


Hm...



En liten del av LTK-gjengen i kvelds solen
Ltk tar på!

Til og med Catti måtte legge seg nedpå litt

Trøtt ja
VI fant nye måter å slappe av sammen på


Kai-chi, kinesisk rygg-bruke-bena- massasje.
Dassen
På vei ned søndags morgen for å rekke bussen




Vanskelige forhold
Ingrid tar seg trygt over "elva"

Fremdeles Yea fra denne gutten
Litt sliten Anne Louise
Litt sliten gjeng?

*Årets LTK-gjeng*


Ps: TRE personer var sterkt savnet under oppholdet, BjarTe, Andreas og Karen Elise. Håper dere har det bra!!

Wednesday, November 14, 2007

Tillitens bakside




Jeg snur litt på ordet og ser det samme. Tillit. Noe som går begge veier, det er ikke bare en enveis greie. Alt som er godt springer ut i fra dette ordet, tillit. Smak på det, kjenn følelsen av respekt, tålmodighet, toleranse og sist men ikke minst kjærlighet. Ordet gir oss en trygghet om at vi ikke vil bli sviktet, men derimot støttet. Det kan bety alt for et menneske. Forsvinner tryggheten tar frykten over og vi må bygge verden på nytt. Hvem kan jeg stole på, hvem kan jeg nå snu meg til? Å bygge relasjoner tar lang tid, det arbeides fra begge sider. Tilliten bygger seg opp etterhvert og blir en ramme rundt forholdet. Men her er det snakk om eggeskall; å legge press på det klarer det å stå imot for skallet er ekstremt holdbart, men når noen hakker på det svakeste punktet knuses egget.

Alle slags forhold i denne verden baserer seg på tillit som en fast grunnstamme. Ekteskapet mellom mann og kvinne, kjæresteparet som består av to gutter, samarbeidsavtale mellom to store atommakter, et bestevenn-forhold mellom to barndomsvenninner og en forretningsavtale mellom leverandør og selger. Alt bygger på tillit. Bryter noen tilliten kan et forhold bryte sammen og det blir vanskeligere fortsette forholdet. Når et forhold blir ødelagt fordi tilliten har blitt svekket må man gå noen runder med seg selv for å klare å tilgi. En kan ikke bygge opp igjen et ødelagt forhold så lenge tilliten ikke har blitt tilgitt og den andre parten i forholdet har unnskyldt seg, og faktisk ment det! Når en blir tillitsfull til et annet menneske blir man svært sårbare for denne personen kan med et ord eller en handling gjøre deg til noe veldig lite. Du kan bli avkledd for en hel verden og for deg selv. Personen har såret deg så mye ved å bryte tilliten og skape en ny utrygghet i ditt liv. Du er sviktet!

Jesus ble sviktet gang på gang. Han viste sine disipler tillit ved å la dem komme inn i sin innerste sirkel og vise Guds herlighet for dem gjennom undere, taler og godhet mot andre mennesker. Likevel sviktet disiplene han både i starten av hans eget virke og helt på slutten. Deres tillitsbrudd var faktisk med på at Jesus til slutt endte opp på korset.
Men hva gjorde Jesus så med det? Kastet han disiplene ut av fellesskapet når de sviktet ham? Ga han dem en lang reprimande eller brukte fysisk avstraffelse?

Nei, selv om han visste at flere av dem kom til å svikte ham støtte han dem aldri fra seg. Gang på gang tilga Jesus sine egne. På samme måter tilgir Gud at vi svikter ham og gjør det motsatte av hva Han vil. Vi bryter et tillitsforhold der Gud har gitt av hele seg selv. Han til og med opprettholder denne verden fordi Han elsker oss så høyt. Det er tillit som er verd å etterfølge.


"For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort. " Matt 6,14-15



Jeg må bare prøve å bli kvitt den vonde klumpen i magen, klare å ta i mot unnskyldningen og bygge opp igjen den ødelagte relasjonen. Det handler tillit, det handler om tilgivelse, men ikke minst handler det om kjærlighet.. Også må jeg huske på at også jeg svikter.

Tuesday, November 13, 2007

Prinsippfast

Jeg har tre prinsipper i mitt liv:



1. Jeg skal aldri kjøpe og drikke Cola Zero. Begrunnelse: Coca Cola Company sa i 2006 at innen utgangen av 2007 skulle 90 % av Norges befolkning ha smakt Cola Zero. Jeg har ikke tenkt til å hjelpe dem med å nå det målet.


2. Jeg skal aldri bli medlem av facebook. Begrunnelse: Ca. 1 million nordmenn er medlem av fjesboken. Det er en av de raskest voksende internettsidene i verden. Mitt andre prinsipp går rett og slett ut på å gå mot strømmen og ikke bli så avhengig av trendene i denne verden.



3. Jeg skal aldri stemme på FrP. Begrunnelse: Det sier vel seg selv..



Har du noen prinsipper?

Thursday, November 8, 2007

Jeg fryser


Denne uro e ein vind
som rive i seilet,
- et sting i søvnig sinn.
Denne uro e ein sti
Mot ukjent(e) landskap,
mot alt som kan gå meg forbi.
Så min uro må bli.
Denne uro e ein gnist
som tenne opp bålet
og blir ein brann te sist.
Denne uro e ein del
av liv eg har levd i.
For den som sette alt på spel,
har ein uro i sjel.
Må min uro holda stand
som vind, som bål og brann.I
alt eg har av tilmålt tid:
La min uro forbli.
-Vamp-

Tuesday, November 6, 2007

Den meningsløse pausen


Når man er student og i tillegg på et studie som egentlig krever over 48 timers studieuke, burde enhver lille ekstra pause brukes til å fordype seg ned i en fagbøkene som oversvømmer bokhyllen hjemme. Selv et kvarters pause mellom nyhetene og Greys Anatomy (av og til er ikke sporten så himla viktig.. Hvertfall ikke når Rosenborg har gått på sitt fjerde strake tap. Enkelte ting trenger man ikke å pine seg gjennom..) kan gi et kvarter med påfyll av fag.


Men så er det de gangene man sitter med hele to timer uten at man kan få gjort så mye annet viktig enn å lese. To timer der bøkene som en selvfølge burde vært oppslått på bordet foran deg og som man kunne fått svært mye ut av. To timer som egentlig er svært dyrebare i en eksamensforbereding!


Akkurat nå sitter jeg og kaster bort to sånne timer. Det rare er at jeg har null dårlig samvittighet. Faktisk sitter jeg her og slapper av i godt selskap med tre kjekke(!) teologi studenter og prater om alt og ingenting. Samtaleemnene har vridd seg fra å sammenligne Giske og Hagens sleske uttrykk, til å være full på jobben, statskirkeordningen og hvorfor jeg ikke vil følge AP`s slagord "alle skal med" (jeg vil virkelig ikke med!!!) VI har ennå en halvtime igjen av denne ekstraordinære lange pausen og nå har også ei av mine gode venninner blitt en del av det gode selskap. det er rett og slett ikke pausen for å studere. Det er pausen for å sosialisere seg og utveksle meninger om det vårt samfunn består av. Om emnet så er hvor viktig det er å legge vekt på riktig versjon av juleevangeliet eller hvor fint vær det er ute i dag.


Nei, i dag må bøkene ligge nede i sekken frem til neste forelsning som begynner om 27 min. Litt deilig egentlig..

Wednesday, October 31, 2007

Back to the real life


Yes, da var det hele over. Det jeg hadde gruet meg til så lenge er overstått og det er leeenge til neste gang (hvis Hanne er flink jente og holder seg i ro..) Skolearbeidet var egentlig ikke så vanskelig å komme inn igjen i for jeg ga aldri slipp på bøkene da jeg ble lagt inn. Tror Dr. Myrseth var litt oppgitt da pappa og jeg kom drassende inn på Ortopedisk voksen post med både pc-koffert, bag og en sekk full av skolebøker. "Hvis det er å slappe av Hanne Marie (Han bruker alltid hele navnet mitt hvis han er oppgitt/skal prate alvor med meg), så har du en annen oppfatning av det enn meg." Myrseth lot meg sitte fordypet i en GT-oppgave hele uken hvis jeg lovte å la det ligge de to første døgnene så naropinen kunne virke best mulig. Tja, det holdt det første døgnet..

Ellers har utrolig mange av mine gode venner kommet innom for å oppmuntre og støtte meg i en ellers så kjedelig hverdag. Tusen takk, dere fikk tiden til å faktisk gå gremover!!!

Natt til fredag ville ikke slangen som jeg hadde fått operert inn, sitte lengre så fredag ble en dommens dag. Skulle de operere inn den en gang til eller skulle jeg få dra hjem? som den utspekulerte politikeren jeg er, klarte jeg å berolige dem med at alt var så mye bedre. (Alt er relatvivt!) Så da var det bare å sette seg på første taxi med nesen vendt hjem til Manglerud. Å for en frihetsfølelse!

Armen har holdt seg, og smertene er bedre.. Nå er det bare å krysse fingrene for at det faktisk bare kommer til å gå en vei herfra. Nemlig oppover!! I mens koser jeg meg med hesten og har store planer om å møte opp på et treningsstudio i nærmeste fremtid.

Sunday, October 21, 2007

Ensomhetens fellesskap


I morgen skal jeg melde meg ut av samfunnet. I morgen skal det blir slutt på smertene. I morgen skal jeg gi fra meg all kontroll. I morgen skal jeg sove.

Å ligge på et sykehus kan i mange tilfeller være veldig spennende. Spennende i den forstand at det er mye nytt, man får masse oppmerksomhet og en annerledes hverdag der man møter nye mennesker. Men en dag er det ikke så nytt lengre, det går lengre og lengre tid mellom hvert besøk og hverdagene er fyllt opp med de samme hvitkledde menneskene. En dag ser man ut av vinduet mot verden utenfor. Du ser den fortsette livet, men uten deg. Selvfølgelig tar mennesker kontakt, de kommer på besøk, sender meldinger eller ringer. Du vet det er mange som ber for deg og mange er optimistiske i forhold til din situasjon.

Men du føler noe annet! Det blir ikke bedre. Smertene er der fremdeles, og tar alt for stor plass i din hverdag. Sykehuset har blitt ditt tredje hjem mot din vilje.

Alene sitter man i sengen, mens Bernt trillestativ bærer rundt på naropinen som tar bort det du hater mest for øyeblikket, smertene. Det er stille i rommet, din romkamerat ble skrevet ut i morges etter å ha fått klarsignal fra legene om at hun kunne komme hjem til familien. Hennes avkappede fingre ble sydd fint på hånden igjen, og med tiden vil det heales helt. Din romkamerat vil bli bedre, få komme seg tilbake til et normalt liv. Hennes erfaring vil bli en del av en liten episode som raskt er overstått. Igjen står du og stamper. Stamper i den gjennomtråkkede og gamle gjørma. Du kommer deg ikke videre, ikke blir det verre og ikke blir det bedre. Ikke er døden denne sykdommens utgang heller. Selv om du ofte skulle ønske det..

Det er deg og ensomheten, dere to. Hånd i hånd går dere sammen gjennom korridorene. Tanker flyr rundt i hodet, så raskt at det bare er en mørk smørje. Det eneste du får med deg er fortvilelsen og håpløsheten, som igjen og igjen gnager deg langt inn i sjelen. Det er femte gang du har gått fra ditt eget rom til sykehusets hovedutgang, femte gang du prøver å gå rastløsheten av deg. Femte gang du prøver å flykte fra dine egne tanker. Flykte fra den sengen og det rommet som sluker din optimisme, som sluker det lyset du prøver å klamre deg tak i. Femte gang, og dagen har ennå ikke blitt mer enn 5 timer gammel.

Jeg vet hvordan det vil bli, jeg kan rutinene ut og inn. Som oftest funker plexusen med en gang og naropinen kommer til å gjøre jobben sin. Er jeg heldig slipper jeg ut av Riksen allerede neste mandag og da har jeg det nok mye bedre enn i dag. Men det er alle dagene fra og med i morgen til neste mandag jeg gruer meg for. Denne uken der jeg er avskåret fra samfunnet, der tv`en blir den beste psykologen og bøkene en virkelighetsflukt. Der ensomheten blir min nærmeste venn og tilhører. Der det å overleve seg selv blir en konkret realitet...