”Det er farlig å leve, man er sikret å dø.” Så sant, så sant tenker du før tanken igjen forsvinner og du fortsetter livet som om ingenting har hendt. Sånn er det for mange av oss, helt til den dagen man opplever selv eller at en av sine nærmeste blir alvorlig syk. Hverdagen blir snudd på hodet og man kan ikke lengre planlegge dagene fremover.
Hvert år opplever 50 000 nordmenn å få kreft, hjerteinfarkt, hjerneslag eller alvorlige sykdommer (www.sr-bank.no Når sykdommen rammer). Bare i løpet av en dag må 2000 mennesker legges inn på et sykehus og det er gjennomsnittlig 800 000 innleggelser i året. Den andelen med sykdommer og skader som er høyest, er den som har alvorlige tilfeller. Dette vil si at mange tusen mennesker opplever at livet går gjennom en drastisk forandring fra en ”normal” hverdag, til en som er mer fastlåst og uforutsigbar. Fremtiden blir mer usikker enn noen gang og for de fleste vil livet aldri bli det samme igjen.
Smerter, medisiner, hvitkledde mennesker og en kropp som ikke fungerer. Hvordan takler et menneske det?
Usikkerhet og frykt rammer mange pasienter og pårørende - og ansatte. Sinne, nervøsitet, apati og frustrasjon. Følelsene er mange og nye, en del får store vanskeligheter med å takle sin nye situasjon.
Undersøkelser har vist at mennesker som er mer psykisk og fysisk sterke har lettere for å komme seg gjennom en sykdom. Med det mener jeg mennesker som har god støtte i sin familie, venner og helsepersonell. For eksempel får brystkreftpasienter ved sykehuset Buskerud alltid tilbud om samtaler med sykepleier etter at diagnosen er satt, under behandling og den videre oppfølgingen. Situasjonen blir ikke mindre tøff, men man får hjelp til å takle et liv snudd på hodet og dermed mer rustet til å møte problemene. Kreftpasienter generelt har også et godt tilbud i Montebellosenteret der man kan dra for å møte likesinnede som opplever noe av det samme som en selv.
Sånn er det ikke for alle som får en alvorlig sykdom og ofte må man møte problemene alene. Det er viden kjent at sykepleierne, som er de som omgås pasientene daglig i behandlingsperioden, er dem som pasienten lettest vil komme i kontakt med. Dessverre klager mange i helsevesenet over dårlig tid og et behov etter å få prate med pasienten som de ikke klarer å fylle. I tillegg er mange også usikre på hvordan de skal takle en pasients reaksjoner.
En undersøkelse i Drammen kommune kommer frem med at to av tre i helse og omsorg ikke vet hvordan de skal takle psykiske problemer blant alvorlig syke. Ni av ti sier de vil ha mer kompetanse innen psykiatri. Helsepersonellet ønsket mer kursing i hvordan de skal imøtekomme en pasients behov utover det fysiske i tillegg til samtaler med psykiatriske sykepleiere og leger. Selv om denne undersøkelsen ble gjort på institusjoner, hjemmehjelpen og på helsestasjoner viser det klart at behovet slett ikke kan være noe mindre på et sykehus.
Min problemstilling er som følger: Hvordan kan politikere legge til rette for at pasienter med alvorlig sykdom kan få imøtekommet alle sine behov, både fysisk, psykisk og åndelige behov?
Hvert år opplever 50 000 nordmenn å få kreft, hjerteinfarkt, hjerneslag eller alvorlige sykdommer (www.sr-bank.no Når sykdommen rammer). Bare i løpet av en dag må 2000 mennesker legges inn på et sykehus og det er gjennomsnittlig 800 000 innleggelser i året. Den andelen med sykdommer og skader som er høyest, er den som har alvorlige tilfeller. Dette vil si at mange tusen mennesker opplever at livet går gjennom en drastisk forandring fra en ”normal” hverdag, til en som er mer fastlåst og uforutsigbar. Fremtiden blir mer usikker enn noen gang og for de fleste vil livet aldri bli det samme igjen.
Smerter, medisiner, hvitkledde mennesker og en kropp som ikke fungerer. Hvordan takler et menneske det?
Usikkerhet og frykt rammer mange pasienter og pårørende - og ansatte. Sinne, nervøsitet, apati og frustrasjon. Følelsene er mange og nye, en del får store vanskeligheter med å takle sin nye situasjon.
Undersøkelser har vist at mennesker som er mer psykisk og fysisk sterke har lettere for å komme seg gjennom en sykdom. Med det mener jeg mennesker som har god støtte i sin familie, venner og helsepersonell. For eksempel får brystkreftpasienter ved sykehuset Buskerud alltid tilbud om samtaler med sykepleier etter at diagnosen er satt, under behandling og den videre oppfølgingen. Situasjonen blir ikke mindre tøff, men man får hjelp til å takle et liv snudd på hodet og dermed mer rustet til å møte problemene. Kreftpasienter generelt har også et godt tilbud i Montebellosenteret der man kan dra for å møte likesinnede som opplever noe av det samme som en selv.
Sånn er det ikke for alle som får en alvorlig sykdom og ofte må man møte problemene alene. Det er viden kjent at sykepleierne, som er de som omgås pasientene daglig i behandlingsperioden, er dem som pasienten lettest vil komme i kontakt med. Dessverre klager mange i helsevesenet over dårlig tid og et behov etter å få prate med pasienten som de ikke klarer å fylle. I tillegg er mange også usikre på hvordan de skal takle en pasients reaksjoner.
En undersøkelse i Drammen kommune kommer frem med at to av tre i helse og omsorg ikke vet hvordan de skal takle psykiske problemer blant alvorlig syke. Ni av ti sier de vil ha mer kompetanse innen psykiatri. Helsepersonellet ønsket mer kursing i hvordan de skal imøtekomme en pasients behov utover det fysiske i tillegg til samtaler med psykiatriske sykepleiere og leger. Selv om denne undersøkelsen ble gjort på institusjoner, hjemmehjelpen og på helsestasjoner viser det klart at behovet slett ikke kan være noe mindre på et sykehus.
Min problemstilling er som følger: Hvordan kan politikere legge til rette for at pasienter med alvorlig sykdom kan få imøtekommet alle sine behov, både fysisk, psykisk og åndelige behov?
En vanskelig og kompleks problemstilling som kan angripes på flere måter. En måte er å privatisere hele helsevesenet og tro at næringslivet skal klare å ordne opp. Problemet da kan bli at enkelte mennesker ikke har råd eller får lov til å behandles på en privat instans på grunn av sin økonomiske situasjon. En annen måte er å la hele helsevesenet bli offentlig slik at man har like muligheter for alle uansett økonomisk situasjon. Men da kan man å et problem med dårlige sykehus som går for bare en standard, det offentlige.
Ved at noe privatiseres får man en sunn konkurranse og forskjellige standarder som både det private og offentlige må hige etter. Likevel vil et offentlig helsevesen gi en trygghet for alle innbyggerne i samfunnet. Så den ordningen man har i dag med en blanding er i utgangspunktet en god ordning, men den blir i mange tilfeller utført feil. Først og fremst ligger dette på den offentlige instansen som vi politikere faktisk styrer. Det er rett og slett blitt gitt for få penger til helsevesenet og/eller det er prioritert helt feil! At vi lar sykehus gå med underskudd og ber de spare inn penger er uetisk forkastelig, man kan jo faktisk ikke gå med overskudd på et sykehus og ikke er det en butikk heller!!
Det sies at enkelte operasjoner/innleggelser er billigere enn andre, men hvordan regner man ut dette? Hvordan kan det være mer økonomisk smart å foretrekke en transplantasjon istedet for en vanskelig rygg operasjon? Hvem setter disse prislappene på pasienten, sin medborger og medmenneske?? Hvorfor er det i det hele tatt lov?
Når en nordmann i dag får beskjed om at han har fått en alvorlig sykdom, er ikke det første han spør etter prisen pr. natt når han er innlagt. Eller om han får bare enkel innkvartering med to dagers søvn i sykesengen og operasjon, eller full pakke med oppfølging både fysisk og psykisk. Nei, han håper han overlever og at han skal få oppleve livet som frisk, en gang... Det burde vi som politikere å!
