Wednesday, October 31, 2007

Back to the real life


Yes, da var det hele over. Det jeg hadde gruet meg til så lenge er overstått og det er leeenge til neste gang (hvis Hanne er flink jente og holder seg i ro..) Skolearbeidet var egentlig ikke så vanskelig å komme inn igjen i for jeg ga aldri slipp på bøkene da jeg ble lagt inn. Tror Dr. Myrseth var litt oppgitt da pappa og jeg kom drassende inn på Ortopedisk voksen post med både pc-koffert, bag og en sekk full av skolebøker. "Hvis det er å slappe av Hanne Marie (Han bruker alltid hele navnet mitt hvis han er oppgitt/skal prate alvor med meg), så har du en annen oppfatning av det enn meg." Myrseth lot meg sitte fordypet i en GT-oppgave hele uken hvis jeg lovte å la det ligge de to første døgnene så naropinen kunne virke best mulig. Tja, det holdt det første døgnet..

Ellers har utrolig mange av mine gode venner kommet innom for å oppmuntre og støtte meg i en ellers så kjedelig hverdag. Tusen takk, dere fikk tiden til å faktisk gå gremover!!!

Natt til fredag ville ikke slangen som jeg hadde fått operert inn, sitte lengre så fredag ble en dommens dag. Skulle de operere inn den en gang til eller skulle jeg få dra hjem? som den utspekulerte politikeren jeg er, klarte jeg å berolige dem med at alt var så mye bedre. (Alt er relatvivt!) Så da var det bare å sette seg på første taxi med nesen vendt hjem til Manglerud. Å for en frihetsfølelse!

Armen har holdt seg, og smertene er bedre.. Nå er det bare å krysse fingrene for at det faktisk bare kommer til å gå en vei herfra. Nemlig oppover!! I mens koser jeg meg med hesten og har store planer om å møte opp på et treningsstudio i nærmeste fremtid.

Sunday, October 21, 2007

Ensomhetens fellesskap


I morgen skal jeg melde meg ut av samfunnet. I morgen skal det blir slutt på smertene. I morgen skal jeg gi fra meg all kontroll. I morgen skal jeg sove.

Å ligge på et sykehus kan i mange tilfeller være veldig spennende. Spennende i den forstand at det er mye nytt, man får masse oppmerksomhet og en annerledes hverdag der man møter nye mennesker. Men en dag er det ikke så nytt lengre, det går lengre og lengre tid mellom hvert besøk og hverdagene er fyllt opp med de samme hvitkledde menneskene. En dag ser man ut av vinduet mot verden utenfor. Du ser den fortsette livet, men uten deg. Selvfølgelig tar mennesker kontakt, de kommer på besøk, sender meldinger eller ringer. Du vet det er mange som ber for deg og mange er optimistiske i forhold til din situasjon.

Men du føler noe annet! Det blir ikke bedre. Smertene er der fremdeles, og tar alt for stor plass i din hverdag. Sykehuset har blitt ditt tredje hjem mot din vilje.

Alene sitter man i sengen, mens Bernt trillestativ bærer rundt på naropinen som tar bort det du hater mest for øyeblikket, smertene. Det er stille i rommet, din romkamerat ble skrevet ut i morges etter å ha fått klarsignal fra legene om at hun kunne komme hjem til familien. Hennes avkappede fingre ble sydd fint på hånden igjen, og med tiden vil det heales helt. Din romkamerat vil bli bedre, få komme seg tilbake til et normalt liv. Hennes erfaring vil bli en del av en liten episode som raskt er overstått. Igjen står du og stamper. Stamper i den gjennomtråkkede og gamle gjørma. Du kommer deg ikke videre, ikke blir det verre og ikke blir det bedre. Ikke er døden denne sykdommens utgang heller. Selv om du ofte skulle ønske det..

Det er deg og ensomheten, dere to. Hånd i hånd går dere sammen gjennom korridorene. Tanker flyr rundt i hodet, så raskt at det bare er en mørk smørje. Det eneste du får med deg er fortvilelsen og håpløsheten, som igjen og igjen gnager deg langt inn i sjelen. Det er femte gang du har gått fra ditt eget rom til sykehusets hovedutgang, femte gang du prøver å gå rastløsheten av deg. Femte gang du prøver å flykte fra dine egne tanker. Flykte fra den sengen og det rommet som sluker din optimisme, som sluker det lyset du prøver å klamre deg tak i. Femte gang, og dagen har ennå ikke blitt mer enn 5 timer gammel.

Jeg vet hvordan det vil bli, jeg kan rutinene ut og inn. Som oftest funker plexusen med en gang og naropinen kommer til å gjøre jobben sin. Er jeg heldig slipper jeg ut av Riksen allerede neste mandag og da har jeg det nok mye bedre enn i dag. Men det er alle dagene fra og med i morgen til neste mandag jeg gruer meg for. Denne uken der jeg er avskåret fra samfunnet, der tv`en blir den beste psykologen og bøkene en virkelighetsflukt. Der ensomheten blir min nærmeste venn og tilhører. Der det å overleve seg selv blir en konkret realitet...

Saturday, October 20, 2007

Hva nå?


Jeg liker å ha en plan. En plan over alt jeg skal gjøre hver eneste dag, gjerne i tre måneder fremover.


Jeg liker fulle planer. Dager uten nedskrevne avtaler tre måneder fremover stresser meg.


Jeg liker at ting går som planlagt. Uplanlagte endringer, spontane gjøremål og planer som går i vasken unngås.


Jeg liker effektive planer. Der ikke et minutt går til grunne og de 24 timene i døgnet ikke blir utsatt for et tomrom.


Jeg liker gjennomførte planer. Der jeg vet hva som skal skje og det skjer uten hindringer.


Jeg liker kontrollerte planer. Planer som ikke kan stikke ut den ene eller andre veien, men som går rett frem.


Jeg liker mine planer. De har jeg mest kontroll over.





Jeg liker IKKE at jeg glipp av KrFU`s høst konferanse på grunn av at alle mine punkter på listen over hvofor jeg liker planer, gikk i vasken... Dumme, dumme bil og arm.


Hva skal jeg finne på nå det siste døgnet av denne helgen?

Wednesday, October 10, 2007

Konstitueringen av en politiker og et kommunestyre


Da er vi i gang. Lier kommunes styre er konstituert og dermed klar for å ta over styringen av den grønne kommunen sør-øst i Buskerud. Mange av de nåværende medlemmene har vært med på dette maktspillet før, men en liten håndfull er helt nye. Altså grønne politikere (nå tenker jeg ikke grønt i forhold til klima og naturen ellers, men rett og slett ferskinger uten noen form for erfaring) med store drømmer for sitt lokalsamfunn, men kanskje ikke helt de store realistiske tankene om hva det vil si å være kommunepolitiker.
At det er SVÆRE og kanskje ikke så givende saksdokumenter man må gjennom, og at selv kokeboken til mor kan virke mer spennende i forhold. At håret faktisk blir fortere grått ved å være kommunepolitiker fordi frustrasjonen over at demokratiet råder selv når flertallet tar feil. At å sitte i et kommunestyre ikke er det samme som å sitte på Stortinget og man redder ikke verden (lokalsamfunnet) med et knips med fingrene.
Men det er helt greit. Vi som er grønne lokalpolitikere har noe de sittende ikke har; en helt ny giv, engasjement og håp om at de store drømmene faktisk kan settes ut i live. Vi er ikke fanget av virkeligheten og er som små barn. Undrende og troende til det meste.
Yes, jeg er kommunepolitiker!