I morgen skal jeg melde meg ut av samfunnet. I morgen skal det blir slutt på smertene. I morgen skal jeg gi fra meg all kontroll. I morgen skal jeg sove.
Å ligge på et sykehus kan i mange tilfeller være veldig spennende. Spennende i den forstand at det er mye nytt, man får masse oppmerksomhet og en annerledes hverdag der man møter nye mennesker. Men en dag er det ikke så nytt lengre, det går lengre og lengre tid mellom hvert besøk og hverdagene er fyllt opp med de samme hvitkledde menneskene. En dag ser man ut av vinduet mot verden utenfor. Du ser den fortsette livet, men uten deg. Selvfølgelig tar mennesker kontakt, de kommer på besøk, sender meldinger eller ringer. Du vet det er mange som ber for deg og mange er optimistiske i forhold til din situasjon.
Men du føler noe annet! Det blir ikke bedre. Smertene er der fremdeles, og tar alt for stor plass i din hverdag. Sykehuset har blitt ditt tredje hjem mot din vilje.
Alene sitter man i sengen, mens Bernt trillestativ bærer rundt på naropinen som tar bort det du hater mest for øyeblikket, smertene. Det er stille i rommet, din romkamerat ble skrevet ut i morges etter å ha fått klarsignal fra legene om at hun kunne komme hjem til familien. Hennes avkappede fingre ble sydd fint på hånden igjen, og med tiden vil det heales helt. Din romkamerat vil bli bedre, få komme seg tilbake til et normalt liv. Hennes erfaring vil bli en del av en liten episode som raskt er overstått. Igjen står du og stamper. Stamper i den gjennomtråkkede og gamle gjørma. Du kommer deg ikke videre, ikke blir det verre og ikke blir det bedre. Ikke er døden denne sykdommens utgang heller. Selv om du ofte skulle ønske det..
Det er deg og ensomheten, dere to. Hånd i hånd går dere sammen gjennom korridorene. Tanker flyr rundt i hodet, så raskt at det bare er en mørk smørje. Det eneste du får med deg er fortvilelsen og håpløsheten, som igjen og igjen gnager deg langt inn i sjelen. Det er femte gang du har gått fra ditt eget rom til sykehusets hovedutgang, femte gang du prøver å gå rastløsheten av deg. Femte gang du prøver å flykte fra dine egne tanker. Flykte fra den sengen og det rommet som sluker din optimisme, som sluker det lyset du prøver å klamre deg tak i. Femte gang, og dagen har ennå ikke blitt mer enn 5 timer gammel.
Jeg vet hvordan det vil bli, jeg kan rutinene ut og inn. Som oftest funker plexusen med en gang og naropinen kommer til å gjøre jobben sin. Er jeg heldig slipper jeg ut av Riksen allerede neste mandag og da har jeg det nok mye bedre enn i dag. Men det er alle dagene fra og med i morgen til neste mandag jeg gruer meg for. Denne uken der jeg er avskåret fra samfunnet, der tv`en blir den beste psykologen og bøkene en virkelighetsflukt. Der ensomheten blir min nærmeste venn og tilhører. Der det å overleve seg selv blir en konkret realitet...
1 comment:
Koss går det med deg ??
Post a Comment