Saturday, October 20, 2007

Hva nå?


Jeg liker å ha en plan. En plan over alt jeg skal gjøre hver eneste dag, gjerne i tre måneder fremover.


Jeg liker fulle planer. Dager uten nedskrevne avtaler tre måneder fremover stresser meg.


Jeg liker at ting går som planlagt. Uplanlagte endringer, spontane gjøremål og planer som går i vasken unngås.


Jeg liker effektive planer. Der ikke et minutt går til grunne og de 24 timene i døgnet ikke blir utsatt for et tomrom.


Jeg liker gjennomførte planer. Der jeg vet hva som skal skje og det skjer uten hindringer.


Jeg liker kontrollerte planer. Planer som ikke kan stikke ut den ene eller andre veien, men som går rett frem.


Jeg liker mine planer. De har jeg mest kontroll over.





Jeg liker IKKE at jeg glipp av KrFU`s høst konferanse på grunn av at alle mine punkter på listen over hvofor jeg liker planer, gikk i vasken... Dumme, dumme bil og arm.


Hva skal jeg finne på nå det siste døgnet av denne helgen?

Wednesday, October 10, 2007

Konstitueringen av en politiker og et kommunestyre


Da er vi i gang. Lier kommunes styre er konstituert og dermed klar for å ta over styringen av den grønne kommunen sør-øst i Buskerud. Mange av de nåværende medlemmene har vært med på dette maktspillet før, men en liten håndfull er helt nye. Altså grønne politikere (nå tenker jeg ikke grønt i forhold til klima og naturen ellers, men rett og slett ferskinger uten noen form for erfaring) med store drømmer for sitt lokalsamfunn, men kanskje ikke helt de store realistiske tankene om hva det vil si å være kommunepolitiker.
At det er SVÆRE og kanskje ikke så givende saksdokumenter man må gjennom, og at selv kokeboken til mor kan virke mer spennende i forhold. At håret faktisk blir fortere grått ved å være kommunepolitiker fordi frustrasjonen over at demokratiet råder selv når flertallet tar feil. At å sitte i et kommunestyre ikke er det samme som å sitte på Stortinget og man redder ikke verden (lokalsamfunnet) med et knips med fingrene.
Men det er helt greit. Vi som er grønne lokalpolitikere har noe de sittende ikke har; en helt ny giv, engasjement og håp om at de store drømmene faktisk kan settes ut i live. Vi er ikke fanget av virkeligheten og er som små barn. Undrende og troende til det meste.
Yes, jeg er kommunepolitiker!

Saturday, September 29, 2007

Den Kristne selvmotsigelsen

Hva tenker DU når jeg sier ”kristne mennesker”? En gruppe som har noe til felles, er et svar. Noen som tror på Gud og Jesus og sånn, er et annet svar. Mange vil også si at kristne mennesker er folk som gjør gode gjerninger og hjelper andre mennesker. Eller går til kirken hver søndag for å sitte på harde kirkebenker og høre den lokale presten tale om synd. Vi har også dem som mener at kristne er overlegne og som tror de er bedre enn andre, og ikke minst vil prakke på samfunnet en religion utgått på dato.
Ja, i det norske samfunnet er det mange meninger, fordommer og tanker om hva det vil si å være en kristen. Hva ligger det i identiteten å være en kristen?

Ikke minst tror jeg det er de kristne selv som jobber hardt for å finne den riktige, ”kristne identitet”. Hvem er vi som Guds disipler? Hva gjør vi i Jesu navn? Hvordan skal vi forstå Bibelen? Ordrett, tolket etter dagens samfunn eller følge den røde tråd i Bibelen som er agape (=Guds kjærlighet)? Hva går i så fall den røde tråd ut på? Hvordan skal jeg være mot menneskene og samfunnet rundt meg som kristen? Hva er den rette lære?

Jeg føler at fokuset i de kristne miljøene i dag har blitt mer og mer på ens egen oppfatning av hva som er den riktige kristne lære, og mindre på hva Jesus faktisk la vekt på i sin forkynnelse. Det kan virke som om en farlig tendens har begynt å bre seg rundt omkring i norske kristne miljøer: man arbeider hardt og målrettet med å forstå hva som er den rette lære. Men samtidig ønsker man å unngå for mange debatter og frie meningsutvekslinger . Åpne debatter som i verste fall kan føre til splittelser og bli en personlig påkjenning for enkeltpersoner. Det blir da lettere å bare holde forholde seg til det vante og unngå å skape oppstyr og risikere å støte noen. Dermed blir det en underforstått spenning i kristne miljøer der man ”føler” at meningsmangfoldet ulmer, men ingen tør å ta det opp. Det blir lettere å ”skuffe andre meninger under teppet” for å unngå uro og bråk innad mange kristne grupperinger.

Hvor sunt dette er, ønsker jeg er å sette et spørsmålstegn ved. Det er viktig i alle menigheter å diskutere og komme til ny forståelse av skriften. Dette er utviklende for menigheten. Men i denne debatten må alle som har en mening eller en overbevisning få lov til å komme fram, uten å være redd for negativ oppmerksomhet. Den kristne lære forfekter respekt og forståelse og det blir da en motsigelse i seg selv ikke å våge å delte i debatten ”av frykt for egen helse”, som en bekjent ordla seg!
For hvor er det da blitt av grunnpilaren i den kristne tro? Hvor er det blitt av Jesu lære om nåde og nestekjærlighet oppi debattene om homofili, kvinnelig prester og Israel-spørsmålet? Hva med respekten for andre menneskers oppfatning og meninger? Er vi virkelig så hårsåre at når noen kritiserer din ”kristne” tro, bruker man alle midler til å slå hardt tilbake uten engang å vurdere og faktisk prøve å forstå hvorfor noen kan mene annerledes enn deg selv?

Er det rart at Norges befolkning har begynt å se til andre livssyn, religioner og trosretninger? Er det rart engleskolen til Märtha er et symbol for de voksende og populære alternativene?

Wednesday, September 12, 2007

Og de unge tapte..


Så var resultatet klart.

Det ble IKKE fast plass i kommunestyret i Lier.

Jeg (forbigått av tredjemann på listen, Brynhild Heitmann, min dyktige partikollega) og Sara i SV/SU ble valgt inn som vara, og i følge listene kan jeg bare se at Arbeiderpartiet og Rød valgallianse som har fått inn en ungdom på fast plass. Igjen vil Lier ungdommen bli lite representert i kommunestyret og igjen vil de få mindre gjennomslag for sine saker i forhold til andre. Det er skuffende i år 2007..
Også Buskerud Fylke går glipp av en flott ungdomskandidat. Kristian Hammervik ble dessverre bare 2. vara..

Men som vara har jeg likevel en mulighet til å få en plass i et av utvalgene. Det skal og vil jeg kjempe for. For hele meningen med å få komme inn i kommunestyret var å få mulighet til å gjøre noe i Lier Kommune som kan gjøre stedet til et bedre sted å bo! Og da skal ikke et valgtap stoppe meg! Det er bare å jobbe på..

Ellers vil jeg bare gi masse gratulasjoner til de KrFU`erne som har klart å kjempe seg inn i kommune- og fylkesstyrer rundt omkring i vårt langstrakte land. Dere er knall flinke=)

Og til alle dere som har det som meg akkurat nå, stå på! Vi kommer sterkere tilbake neste gang..

Tuesday, September 11, 2007

Den nervepirrende tilstand...


jeg sitter nå på en av dataene på biblioteket på MF og prøver å konsentrere meg om å skrive en bokrapport. Men det er jammen ikke lett for kommunevalget 2007 er ennå ikke i havn. Siden mars har jeg stått som andrekandidat til kommunestyret i Lier for KrF. I et halvt år har jeg sett navnet mitt med en stjerne ved siden av, altså jeg har hele tiden vært kuliminert, og nesten tatt det for gitt at jeg ikke skulle komme inn i kommunestyret. Hvor feil kan man ta..


Lier KrF har nemlig fått to inn i kommunestyret, men det jeg ikke har sjekket er at min partikollega på tredje plass, Brynhild Heitmann, også er kuliminert. Og akkurat nå, før siste kontroll telling, ligger hun ti kulimineringer foran meg. Alt kan liksom skje i løpet av den neste timen, enten er jeg inne eller ikke.


blir dette pangstarten for meg som "orntli" politiker på vei inn på Stortinget, eller blir det fire år uten mulighet til å direkte ha mulighet til å påvirke hva som skal skje på lokalpolitisk nivå i min kommune?


At lokalpolitikken kunne være så spennende og nervepirrende visste jeg ikke. Det blir med masse sommerfulger i magen jeg åpner neste melding fra Trond, førstemann på listen som er allerede er sikret plass og som får beskjed når opptellingen er helt ferdig...


Oppdateringer kommer..

Tuesday, August 21, 2007

Farlig å bli syk


”Det er farlig å leve, man er sikret å dø.” Så sant, så sant tenker du før tanken igjen forsvinner og du fortsetter livet som om ingenting har hendt. Sånn er det for mange av oss, helt til den dagen man opplever selv eller at en av sine nærmeste blir alvorlig syk. Hverdagen blir snudd på hodet og man kan ikke lengre planlegge dagene fremover.

Hvert år opplever 50 000 nordmenn å få kreft, hjerteinfarkt, hjerneslag eller alvorlige sykdommer (www.sr-bank.no Når sykdommen rammer). Bare i løpet av en dag må 2000 mennesker legges inn på et sykehus og det er gjennomsnittlig 800 000 innleggelser i året. Den andelen med sykdommer og skader som er høyest, er den som har alvorlige tilfeller. Dette vil si at mange tusen mennesker opplever at livet går gjennom en drastisk forandring fra en ”normal” hverdag, til en som er mer fastlåst og uforutsigbar. Fremtiden blir mer usikker enn noen gang og for de fleste vil livet aldri bli det samme igjen.

Smerter, medisiner, hvitkledde mennesker og en kropp som ikke fungerer. Hvordan takler et menneske det?
Usikkerhet og frykt rammer mange pasienter og pårørende - og ansatte. Sinne, nervøsitet, apati og frustrasjon. Følelsene er mange og nye, en del får store vanskeligheter med å takle sin nye situasjon.

Undersøkelser har vist at mennesker som er mer psykisk og fysisk sterke har lettere for å komme seg gjennom en sykdom. Med det mener jeg mennesker som har god støtte i sin familie, venner og helsepersonell. For eksempel får brystkreftpasienter ved sykehuset Buskerud alltid tilbud om samtaler med sykepleier etter at diagnosen er satt, under behandling og den videre oppfølgingen. Situasjonen blir ikke mindre tøff, men man får hjelp til å takle et liv snudd på hodet og dermed mer rustet til å møte problemene. Kreftpasienter generelt har også et godt tilbud i Montebellosenteret der man kan dra for å møte likesinnede som opplever noe av det samme som en selv.
Sånn er det ikke for alle som får en alvorlig sykdom og ofte må man møte problemene alene. Det er viden kjent at sykepleierne, som er de som omgås pasientene daglig i behandlingsperioden, er dem som pasienten lettest vil komme i kontakt med. Dessverre klager mange i helsevesenet over dårlig tid og et behov etter å få prate med pasienten som de ikke klarer å fylle. I tillegg er mange også usikre på hvordan de skal takle en pasients reaksjoner.

En undersøkelse i Drammen kommune kommer frem med at to av tre i helse og omsorg ikke vet hvordan de skal takle psykiske problemer blant alvorlig syke. Ni av ti sier de vil ha mer kompetanse innen psykiatri. Helsepersonellet ønsket mer kursing i hvordan de skal imøtekomme en pasients behov utover det fysiske i tillegg til samtaler med psykiatriske sykepleiere og leger. Selv om denne undersøkelsen ble gjort på institusjoner, hjemmehjelpen og på helsestasjoner viser det klart at behovet slett ikke kan være noe mindre på et sykehus.
Min problemstilling er som følger: Hvordan kan politikere legge til rette for at pasienter med alvorlig sykdom kan få imøtekommet alle sine behov, både fysisk, psykisk og åndelige behov?


En vanskelig og kompleks problemstilling som kan angripes på flere måter. En måte er å privatisere hele helsevesenet og tro at næringslivet skal klare å ordne opp. Problemet da kan bli at enkelte mennesker ikke har råd eller får lov til å behandles på en privat instans på grunn av sin økonomiske situasjon. En annen måte er å la hele helsevesenet bli offentlig slik at man har like muligheter for alle uansett økonomisk situasjon. Men da kan man å et problem med dårlige sykehus som går for bare en standard, det offentlige.


Ved at noe privatiseres får man en sunn konkurranse og forskjellige standarder som både det private og offentlige må hige etter. Likevel vil et offentlig helsevesen gi en trygghet for alle innbyggerne i samfunnet. Så den ordningen man har i dag med en blanding er i utgangspunktet en god ordning, men den blir i mange tilfeller utført feil. Først og fremst ligger dette på den offentlige instansen som vi politikere faktisk styrer. Det er rett og slett blitt gitt for få penger til helsevesenet og/eller det er prioritert helt feil! At vi lar sykehus gå med underskudd og ber de spare inn penger er uetisk forkastelig, man kan jo faktisk ikke gå med overskudd på et sykehus og ikke er det en butikk heller!!


Det sies at enkelte operasjoner/innleggelser er billigere enn andre, men hvordan regner man ut dette? Hvordan kan det være mer økonomisk smart å foretrekke en transplantasjon istedet for en vanskelig rygg operasjon? Hvem setter disse prislappene på pasienten, sin medborger og medmenneske?? Hvorfor er det i det hele tatt lov?


Når en nordmann i dag får beskjed om at han har fått en alvorlig sykdom, er ikke det første han spør etter prisen pr. natt når han er innlagt. Eller om han får bare enkel innkvartering med to dagers søvn i sykesengen og operasjon, eller full pakke med oppfølging både fysisk og psykisk. Nei, han håper han overlever og at han skal få oppleve livet som frisk, en gang... Det burde vi som politikere å!

Tuesday, June 26, 2007

Janteloven??


I Drammens tidende tirsdag 26. juni sto det om en rektor på en av Buskeruds videregående skoler som hadde gitt en ekstra påskjønnelse til alle de med over 5 i snitt. Det hadde skjedd på selve skoleavslutningen der 21 av 60 elever ble ropt opp på podiet for å få en rose og en tale fra rektoren. Han snakket om hvor stolt skolen var av dem og at de nå står foran en verden full av muligheter. Dette skapte sterke reaksjoner og to av foreldrene gikk ut i protest. Foreldrene sin kommentar til "protestmarsjen" var at de ikke likte denne forskjellsbehandlingen og at de som gjorde det best måtte belønnes mest. Det passet seg hvert fall ikke på en skoleavslutning.


Rektor derimot mente at de bare ville gi en ekstra påskjønnelse til de som hadde gjort en god innsats og fått karakterer deretter. I tillegg var dette en slags forberedelse på den harde konkurransen i yrkeslivet der elitedyrking er utbredt.

Andre som har kommentert saken på internett har kommet med at Norge må arbeide mot janteloven, og dermed gi folk en påskjønnelse når de har gjort noe bra.

Jeg blir skremt. Hadde jeg vært blant de 39 elevene som ikke hadde fått kommet opp, men måttet sitte igjen blant foreldrene mine i salen, hadde jeg følt meg som en mislykket person. I tillegg hadde det vært en offentlig ydmykelse som jeg kanskje hadde brukt litt tid på å komme over. Hvem vet hvor hardt de andre 39 har jobbet for å få gode karakterer, men kanskje vært uheldige på prøver eller bare hatt vanskeligheter med å lære. Kanskje noen av de 21 som fikk rosen og skrytet ikke jobbet i det hele tatt det skoleåret, men hadde bare veldig lett for å ta ting. Vi mennesker er forskjellige, har forskjellige talenter, utgangspunkt og interesser. Hvis en person gjør det innmari bra på skolen, så mener jeg at han/hun får nok påskjønnelse ved å få de gode karakterene som gjør at personen nesten kan velge og vrake blant studietilbud. I tillegg er bare det å få karakterene i hånden et godt bevis på at du har gjort det bra. Hvis en skole absolutt vil at hele verden skal vite om akkurat hvilke elever som har gjort det bra, istedet for å bare si at rundt 21 elever har gjort det godt uten mere styr, så trengs det ikke å gjøres på en offentlig avslutning med alle til stede. Da kan heller rektor personlig gå til den enkelte og gratulere med toppkarakter.

Når folk kommer med at vi i Norge må slutte med janteloven som går ut på at vi ikke skal tro noe om oss selv eller tro at vi kan gjøre noe bra, så bruk ikke et slikt eksempel som dette. Mennesker får hele tiden vite om at bare de beste i et eller annet så betyr det noe, ellers er du ingenting. Det er faktisk en lov på lik linje med janteloven. En rektor skal være stolt av alle som på en eller annen måte har gjennomført en skolegang, rosen til de som gjør det veldig bra får de uansett... Og verden er like full av muligheter uansett om du har 2 eller 6 i snitt. Man har bare forskjellige utgangspunkt...