Den Kristne selvmotsigelsen

Hva tenker DU når jeg sier ”kristne mennesker”? En gruppe som har noe til felles, er et svar. Noen som tror på Gud og Jesus og sånn, er et annet svar. Mange vil også si at kristne mennesker er folk som gjør gode gjerninger og hjelper andre mennesker. Eller går til kirken hver søndag for å sitte på harde kirkebenker og høre den lokale presten tale om synd. Vi har også dem som mener at kristne er overlegne og som tror de er bedre enn andre, og ikke minst vil prakke på samfunnet en religion utgått på dato.
Ja, i det norske samfunnet er det mange meninger, fordommer og tanker om hva det vil si å være en kristen. Hva ligger det i identiteten å være en kristen?

Ikke minst tror jeg det er de kristne selv som jobber hardt for å finne den riktige, ”kristne identitet”. Hvem er vi som Guds disipler? Hva gjør vi i Jesu navn? Hvordan skal vi forstå Bibelen? Ordrett, tolket etter dagens samfunn eller følge den røde tråd i Bibelen som er agape (=Guds kjærlighet)? Hva går i så fall den røde tråd ut på? Hvordan skal jeg være mot menneskene og samfunnet rundt meg som kristen? Hva er den rette lære?

Jeg føler at fokuset i de kristne miljøene i dag har blitt mer og mer på ens egen oppfatning av hva som er den riktige kristne lære, og mindre på hva Jesus faktisk la vekt på i sin forkynnelse. Det kan virke som om en farlig tendens har begynt å bre seg rundt omkring i norske kristne miljøer: man arbeider hardt og målrettet med å forstå hva som er den rette lære. Men samtidig ønsker man å unngå for mange debatter og frie meningsutvekslinger . Åpne debatter som i verste fall kan føre til splittelser og bli en personlig påkjenning for enkeltpersoner. Det blir da lettere å bare holde forholde seg til det vante og unngå å skape oppstyr og risikere å støte noen. Dermed blir det en underforstått spenning i kristne miljøer der man ”føler” at meningsmangfoldet ulmer, men ingen tør å ta det opp. Det blir lettere å ”skuffe andre meninger under teppet” for å unngå uro og bråk innad mange kristne grupperinger.

Hvor sunt dette er, ønsker jeg er å sette et spørsmålstegn ved. Det er viktig i alle menigheter å diskutere og komme til ny forståelse av skriften. Dette er utviklende for menigheten. Men i denne debatten må alle som har en mening eller en overbevisning få lov til å komme fram, uten å være redd for negativ oppmerksomhet. Den kristne lære forfekter respekt og forståelse og det blir da en motsigelse i seg selv ikke å våge å delte i debatten ”av frykt for egen helse”, som en bekjent ordla seg!
For hvor er det da blitt av grunnpilaren i den kristne tro? Hvor er det blitt av Jesu lære om nåde og nestekjærlighet oppi debattene om homofili, kvinnelig prester og Israel-spørsmålet? Hva med respekten for andre menneskers oppfatning og meninger? Er vi virkelig så hårsåre at når noen kritiserer din ”kristne” tro, bruker man alle midler til å slå hardt tilbake uten engang å vurdere og faktisk prøve å forstå hvorfor noen kan mene annerledes enn deg selv?

Er det rart at Norges befolkning har begynt å se til andre livssyn, religioner og trosretninger? Er det rart engleskolen til Märtha er et symbol for de voksende og populære alternativene?