Hva er plikten til å verne om liv?

Reidar Pedersen som i dagens papirutgave av Dagbladet skriver et debattinnlegg i saken om Kelly Taylor og hennes dødsønske, har en litt annen vri på min overskrift. Hans siste setning er som følger; "Hvor forsvant plikten til å verne om livet?"



Kelly Taylor er en 30 år gammel kvinne fra England som har gått til retten for å bli fratatt sin bevissthet gjennom såkalt sedering, og deretter slippe å få tilført ernæring og væske. Hun vil dermed dø etter noen dager pga. sult.

Det er veier i denne debatten. Den ene veien tar for seg de grunnleggende spørsmålene om hva som er aktiv og passiv dødshjelp, og når det ikke er dødshjelp, mens den andre veien tar for seg om aktiv/passiv dødshjelp er riktig eller galt.
Jeg kommer ikke til å legge meg oppi debatten om hva som er og hva som ikke er aktiv/passiv dødshjelp. Det er en sak som er alt for komplisert for en lite intelektuell jente som meg til å kunne diskutere og finne ut av det riktige svaret her. Men jeg tar utgangspunkt i det som står i leksikon og på www.wikipedia.no : Eutanasi (gresk eu god og thanatos død, «behagelig død») er bedre kjent under begrepet «dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap». Eutanasi går ut på å fremskynde en persons eller dyrs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse.

(...) Man kan dele eutanasi inn i følgende kategorier:
Aktiv forårsaking av død (aktiv involuntær eutanasi)).
Assistert selvmord (aktiv voluntær eutanasi).
Ikke hindre et selvmord (passiv voluntær eutanasi).
Den første av disse praksisene er ulovlig i nesten alle land; den andre er ulovlig i mange. Selvmord er ofte resultat av en depresjon som er mulig å behandle, mens mange forsvarer at det i noen tilfeller kan være en rasjonell respons på en håpløs situasjon.
Eutanasi blir ofte delt inn i to kategorier: aktiv og passiv. Aktiv betyr at man handler sånn at døden intreffer og inkluderer punkt 1 og 2 ovenfor. Passiv betyr å ikke hindre selvmord og er inkludert i punkt 3 ovenfor. På et sykehus kan dette bety at man tillater pasienten å nekte livsnødvendig medisinering og behandlng. I praksis har mesteparten av den offentlige debatt dreid seg om aktiv eutanasi.

Tilhengere av eutanasi sier at mennesker bør kunne velge at de ikke vil leve lenger, og at dødssyke pasienter blir gitt større respekt hvis de får ende sine lidelser enn om de holdes i live mot sin vilje. Filosofen Peter Singer har vært en av de mest fremtredende tilhengere av eutanasi, og går ut i fra et utilitaristisk synspunkt.
Argumentene fra motstandere av eutanasi kan deles opp i to hovedkategorier: religiøse og av forsiktighetshensyn.
Mange religiøse mennesker, hovedsakelig kristne, mener at det ikke er en god handling å drepe noe, og at smertestillende medisiner er gode nok og at lidelse kan unngås hvis legene vil. Mange religioner ser også på livet som en gave fra Gud og at det enten er Hans (ikke ditt), eller det å kaste det bort er å fornærme Ham.
Den andre gruppen argumenter mot eutanasi går på at det ikke er i egeninteresse å støtte det; at til slutt vil vi alle kunne bli de som lider, og hvis vi tenker fremover, tenker vi oss kanskje bedre om hvis legene som vi er avhengig av ikke blir fristet til å utføre eutanasi. Hvis eutanasi skulle bli tillatt, blir det fryktet at enkelte leger kan finne på å presse folk til eutanasi for å redusere medisinske kostnader, eller fordi familien deres ønsker at de skal dø.
Det bør bemerkes at leger rutinemessig og lovlig gir medisinsk behandling til terminale (døende) pasienter som innbefatter store mengder smertestillende medikamenter. Dette gjøres først og fremst for å lette pasientens smerter, men det gis ofte i doser som kan sette ned kroppslige funksjoner og dermed redusere levetiden til pasienten.
Forøvrig, målet med behandlingen er smertelindringen og ikke forkortelse av levetiden (selv om dette er en kjent konsekvens). Leger som er imot eutanasi argumenterer kraftig mot at slik behandling er eutanasi.
Det bør bemerkes at selv i medisinsk overvåkede eutanasier er det i ca. en fjerdedel av tilfellene 'komplikasjoner', som ånderettstans som gjør døden alt annet enn behagelig.

I Norge:
Foreningen Retten til en verdig død har siden 1977 arbeidet for legalisering eutanasi slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det og kontrollkriterier er ivaretatt. Det er planer om og innføre eutanasi i Norge i løpet av 3-5 år. Men kan ikke annet enn å vente å se hva fremtiden bringer med seg.
Justisminister Knut Storberget (Ap) ville ha valgt aktiv dødshjelp om han selv var dødssyk. Han vil likevel ikke jobbe politisk for at aktiv dødshjelp skal bli tillatt i Norge, og overlater ansvaret med å utvikle politikken på området til helseministeren.
Sykehjem og sykehus stilles daglig overfor samvittighetsvalg mellom hjelp til liv eller død. Flere kjente overleger har stått frem og tilstått at de har utført aktiv dødshjelp.
Den mest kjente dommen mot helsepersonell er Arnfinn Nesset-saken. På bakgrunn av indisier ble han dømt til lovens strengeste straff for å ha gitt medikamentet curacit til døende pasienter.

Sånn, nå har dere litt bakgrunnsstoff før jeg begynner med mine ord.
Å få hjelp til å dø er en ganske komplisert etisk problemstilling som berører så og si alle mennesker. Det er snakk om selve livet, våre liv og retten til det. Reidar Pedersen snakker om plikten til å ta vare på det. Men da må jeg spørre, er ikke livet mennesket? Har man ikke som menneske rett til å bestemme selv hva man vil gjøre med det?
Vi som medmennesker har plikt til å ta vare på hverandre i gode og onde dager, oppmuntre, vise støtte og gi praktisk hjelp. I dagens samfunn vil dette si å betale skatt til myndighetene som igjen gir medisinsk og annen hjelp tilbake når en havner opp i problemsituasjoner. Det vil også si at man har venner som en kan gå til når livet er både vondt og tungt, familie som hjelper til med praktiske ting etc. I et slikt samfunn har vi ytringsfrihet og selvbestemmelsesrett. Likevel må vi følge enkelte linjer og lover som er satt opp slik at alle kan få litt, men ikke alt.
Friheten til å bestemme over sitt eget liv og hva man vil gjøre med det, er kanskje det eneste som ligger til grunn for oppbyggingen av samfunnet. vi må gi og ta.

Når et menneske kommer opp i en situasjon som gjør at det ikke lenger er 100% friskt, får store og utholdelige smerter og kanskje en dødsdom blir det mange omveltninger i livet. Er man heldig får man optimal og god behandling av dyktig helsepersonell. Og oppfølging av et psyktiatrisk team som hjelper deg til å takle forandringene. Kanskje en har familie og gode venner som støtter deg fullt ut og er der for deg 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Eller kanskje ikke.
Uansett, mange havner i den situasjonen at uansett hvor bra sykehus du ligger på, hvor mye besøk og oppmuntringer du får av kjente og kjære, så er smertene så store at du ikke orker mer. Det er så overveldende og alt dreier seg om det store, svarte hullet som ødelegger alt som handler om glimt av glede. Du ser ikke det positive i noe lenger og et "normalt" liv (hva som er normalt kan selvfølgelig diskuteres, men dere skjønner pointet) er langt utenfor rekkevidde. I verste fall blir man lenket til en seng vridende av smerter som får deg til å gi opp hvert minutt, men likevel gir ikke kroppen opp og du må fortsette likevel. Hvor ble det av plikten til å hjelpe et menneske?

Som mange vet har jeg fått diagnosen Refleks Dystrofi, et såkalt smertesyndrom etter en skade i venstre håndledd. (www.refleksdystrofi.blogspot.com) Jeg har opplevd ganske store følger for livet mitt pga. dette syndromet. Ting jeg kunne gjøre før, er uaktuellt nå og jeg har plutselig måttet si nei til å være med på ting fordi kroppen ikke kan, ikke fordi tidsplanen er for full. Men det er ikke det verste. Det absolutte verste er smertene. Når de først tar overhånd blir alt fokusert på det, hjernen ser ikke annet enn marerittet og kroppen lystrer ikke. Tankene kan ikke flyttes over på noe annet og selv en god venn som holder hånden min kjennes ikke. Alt handler om smerter. På mine verste smertetopper har jeg selv uttrykt et klart dødsønske. Man orker ikke mer, det er så uendelig uutholdelig.
Jeg er heldig for mine smertetopper gir seg som oftest hvis jeg får sterke smertestillende eller behandling på sykehuset. Min tilstand kan også bedre seg! Med litt støtte fra de rundt meg før og etter smertetoppene klarer jeg også å riste av meg dødsønske og vite at det finnes en fremtid.

Ikke alle er så heldige, for mange blir livet et smertehelvete der selv palliativ behandling ikke gir noen stor smertelindring. Det er her vi kommer til selve problemstillingen: Plikten til å ta vare på livet og verdien til et liv. Er det en plikt å ta vare på et liv som ikke selv vil leve? Er det ikke vår plikt som medmennesker å hjelpe folk som er fast bestemt på å avslutte sitt eget liv? Er det ikke vår plikt å vise medfølelse og forståelse for dødssyke mennesker og kronisk syke mennesker sine ønsker? Når blir vi herrer over andres liv?
Livets verdi. Som kristen er jeg selv opptatt av at et liv er uendelig verdifullt, uansett hvor i verden man kommer fra. For alle er vi Guds barn og dermed uendelig verdifulle. Men når blir dette livet mindre verdifullt? Når man avslutter det fordi man har vondt? Gjør man andre mennesker mindre verdifulle ved å hjelpe dem med å dø fra et liv de selv ikke ønsker å leve? De menneskene som tar selvmord (uansett grunn), er de mindre verdifulle enn andre?

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre den dagen jeg kommer i en situasjon som gjør at smertene er livet mitt. Jeg vet ikke om jeg er det mennesket som klarer å holde motet lengst oppe eller om jeg er det mennesket som ber om hjelp til å dø. Uansett vet jeg at vi må ha respekt for hverandres ønsker, men at livet er komplisert og det viktigste er å vise medmenneskelighet. Uten respekt og medmenneskelighet blir vi forferdelig ensomme....