Noen dager bare er det sånn...

Noen dager
vil jeg helst bli under dyna, gjemme meg bort,
fra alle de andre der ute,
fra meg selv,
fra dagen,
jeg trekker en stor stikkegenser over hodet, selv om sola skinner,
for å holde på dynefølelsen,
for å få beskyttelse,
et ekstra lag hud,
jeg orker bare ikke,
alt lyset, all gleden, alle kravene,
hvordan kan de forvente at jeg skal smile, når tårer er alt jeg har?

i dag er jeg et dynemenneske.
har de andre det også sånn?
kjenner de av og til kvalmen velle seg i magen med tanke på
å måtte gjennomføre en helt vanlig dag,
på å skulle sette den ene foten foran den andre,
på å skulle spise matpakka si som om ingen ting har skjedd?

hvordan kan de puste, når verden er så trang?
når natta har vært ugjennomtrengelig og boltet igjen alle dører

er ikke de andre redde?
for at noen skal kreve,
for at noen skal se

jeg er et stort åpent sår her inne i strikke-genser-dynen min